Denne uka har Tromsø vært samlingspunktet for mange interesserte i utviklingen i nord, både representanter for næringsliv, akademia og politikere, i forbindelse med den årlige konferansen Arctic Frontiers. Onsdag 24. januar arrangerte Senter for samiske studier ved UiTø, i samarbeid med WGIP, arbeidsgruppen for urfolk i Barents-samarbeidet og Gáldu, kompetansesenteret for urfolks rettigheter, et seminar om økonomisk utvikling i urfolksområder i nord.
Urfolkenes utfordringer knyttet til utviklingen i nord er skremmende like over hele det sirkumpolare området. Klimaendringene fører til endrede livsvilkår, endrede forutsetninger for tradisjonelle næringer, og muliggjør i større grad enn tidligere industriell aktvitet i sårbare, men ressursrike arktiske strøk. Den økende industrielle aktiviteten legger ytterligere press på de tradisjonelle næringene – og har selvfølgelig også potensiale for å øke klimautslippene. Man trenger ikke være dommedagsprofet for å kjenne en viss bekymring for hva framtiden kan bringe for alle oss som bor her i nord, men spesielt for urfolkene.
En sentral utfordring for urfolkene i nord er at man i liten grad har anledning til å påvirke denne utviklingen, i enda mindre grad enn majoritetsbefolkningene i nord. Dilemmaet blir i hvilken grad man kan “tilpasse” seg en utvikling som utvilsomt er en trussel for de tradisjonelle næringene i nord, slik som f.eks. fjordfiske og reindrift. Skal “tilpasningen” innebære en ytterligere svekkelse av disse næringene, slik at de helt kan bli erstattet av nye næringer som fiskeoppdrett og mineralvirksomhet, eller finnes det muligheter for en akseptabel sameksistens? Hva er grensen for denne “tilpasningen”, når blir den en trussel ikke bare for næringene, men også for urfolks språk og kultur, som de tradisjonelle næringene har dannet grunnlag for?
Myndighetenes innfallsvinkel synes i beste fall å være at dialog skal løse de reelle interesse- og arealkonfliktene nye industriutvikling medfører. Dialog høres positivt ut, men kan fort bli til monolog fra industriens og myndighetenes side, hvis ikke urfolkene anerkjennes som reelle partnere i utviklingen i nord. Reelt partnerskap forutsetter et felles kunnskapsgrunnlag som innbefatter også urfolks kunnskap, kapasitet fra urfolkenes side til føre dialog, og sist men ikke minst, dialogen er meningsløs uten at urfolkene har mulighet til også delta i beslutninger om hvordan ressursene i nord skal brukes.
Dette er som sagt gjenkjennbare problemstillinger i hele det arktiske området, og de nordiske statene er ikke de verste eksemplene i et urfolksperspektiv. Som same fra norsk side, og som aktiv samepolitiker skulle jeg ønske at Norge hadde større ambisjoner enn ikke å være en “versting”, jeg skulle ønske at den staten jeg bor i var et foregangsland når det gjelder urfolks muligheter til å påvirke sin framtid, det gode eksemplet som alle andre stater med urfolk ville strekke seg etter. Vi er ikke helt der, og gjennom sittende regjerings oppfølging av Kystfiskeutvalget og den nye Mineralloven mistet vi historiske anledninger til å oppnå det. Jeg er av den oppfatningen at en anerkjennelse av urfolks rettigheter i nord på sikt vil være en berikelse for alle som bor i nord, og vil bidra til større innflytelse for folk i nord på beslutningsprosesser som angår vår framtid. Hvis man bruker Kystfiskeutvalgets forslag som eksempel, så er NSR av den oppfatningen at løsningene som ble foreslått der, bl.a. knyttet til en regionalisering av fiskeriforvaltningen, ville løst noen av de utfordringene som fortsatt debatteres i forbindelse med spørsmålet om trålerflåtens leveringsforpliktelser.
Norske myndigheter har gjennom behandlingen av Kystfiskeutvalget akseptert et ansvar for den pressede situasjonen sjøsamisk språk og kultur er i. Deres løsning synes å være etablering av ny industri i samiske områder. Vil dette være “løsningen” når prosessen med reintallsreduksjon er gjennomført? I så fall vil det legge ytterligere press på reindriftsnæringa. Slik kan nordområde-utvikling få form av avvikling for en viktig samisk næring, med store konsekvenser for samisk språk og kultur.
Kronikken kan også leses på FDs egne sider.